Middag med gatejentene

(Fra boka Gateliv av Odd Borgestrand)

Aldri tidligere i mitt liv har jeg besøkt et fattigere hjem enn hos fire stolte og beskjedne jenter i sentrum av Addis Abeba. Gata er om lag èn kilometer lang, og her har tusen unge kvinner sin arbeidsplass hver eneste natt. De små hyttene, bygget av leire, ligger tett i tett. Det er trange smug, noen kiosker, en musikk- og videoforretning og små markeder med frukt og grønnsaker. Jeg ser et par vevere, en skomaker og en smed som arbeider flittig. Mellom to hus står en gammel Singer symaskin midt i ei steinrøys. Over alt henger det klesvask. Skitne småbarn leker med hjemmelagde små baller.

30-åringen Zeretu Tefere
tar i mot meg utenfor sitt hus. Jeg kommer dit sammen med Helen og Tseday. Inne sitter en syk smågutt på 3 år. Han er kledd opp i sin fineste stas, har utrolig vakre øyne, og smiler der han sitter i mammas dobbeltseng.Inngangsdøra er laget av forsterket bølgeblikk som har vridd seg i regntida. Døra har en krok på innsiden. Det er ingen treskel. Mus og rotter har ingen problemer med å komme ut og inn gjennom dørsprekker, eller store hull i veggene.

Hytta er på om lag femten kvadratmeter og består av to rom. Det største rommet er delt i to med et forheng. Det er tre store senger som fyller det meste av plassen, men de tre jentene og lillegutten som bor her har også klart å få inn en gammel benk langs veggen. Jeg ser ingen vask, ikke noe toalett eller kjøkken. Alt av private eiendeler må være stuet bort under sengene. Bare ved utgangsdøra kan jeg se noen kopper og kar, kjeler og et håndkle.Primusen står vaklevorent på det skjeve gulvet. Det oser og lukter. Zeretu har invitert oss på middag.Nå forberedes et festmåltid med injerra wått, etiopiernes nasjonalrett, og den vanligste middagsretten i landet.

I den lille hytta møter vi
til sammen fire tidligere prostituerte. 23 år gamle Genet Asemanne er en høyreist og vakker kvinne som har klart å beholde sin verdighet etter sju år på gata. Aselafe Yemare er 27 år, kraftig, – men med et vakkert ansikt. Ti års virksomhet er over, og hun er kommet seg i arbeid som sydame.
Embet Beyane er 30 år, og virker sliten, – nærmest oppgitt. Ikke så rart når hun startet livet som prostituert allerede 12 år gammel. Hun har nettopp begynt på rehabliteringsprogrammet til Helen. Det varer i to måneder, og etter det håper Helen at også Embet skal få seg en jobb. Nå vasker hun klær for nabo-jentene, og hjelper dem med å stelle håret før de skal på jobb. Hun tjener et par kroner dagen på det, men er avhengig av å få litt mat for å overleve.

To dager tidligere
hadde vi møtt Zeretu og hennes venninne Maze Bekele i en frisørsalong. Maze kunne ikke komme til middagen. Hun sliter med sykdom, og vet at Gud må gripe inn i hennes liv dersom hun skal få noen år til. Livet på gata har en høy pris for mange av jentene. De har ikke penger til å kjøpe seg beskyttelse mot de mange sykdommer som preger dette miljøet.
Sammen med om lag hundre andre jenter har disse jentene nå fått muligheten til å lære seg frisørfaget.

I tillegg til WSG satser også Hope Enterprise sterkt på arbeid blant prostituerte. Det er Helen som har skaffet de sju jentene i WSG-programmet en jobb som en del av rehabiliteringen. De er enormt takknemlige.-Jeg har fulgt dette livet på nært hold noen år, sier Helen. Hun sitter mellom Zeretu og Embet på den smale benken ved siden av meg.

Disse jentene har levd et hardt liv.
Det er ikke lett for dem å snakke om dette livet, og det er første gang de møter en hvit mann med et kamera.
-Du vet hva jobben deres går ut på, og du er den første mannen som er kommet til dette huset for å snakke, sier Helen, og gir meg små forhåpninger om noe dybdeintervju.
Jeg har da heller ikke forberedt mange spørsmål. Her har jeg bare lyst å være tilstede. Vise at jeg vil være med og hjelpe på veien videre og etablere kontakter som kan realisere noen av deres drømmer. -En dagslønn kan variere fra 50 øre til 20 kroner forteller Zeretu. Etiopiske mannfolk får seg et nummer for en 50-øring her i strøket. Våre kunder er alle slags mennesker. Unge, nysjerrige gutter som vil debutere med en erfaren kvinne, gifte mannfolk som ikke får det de vil ha hjemme, og eldre menn som ikke har noe annet tilbud. Utledninger er det få av. De vet hvor farlig dette kan være for dem, og de fleste er blitt skremt av den dødelige epidemien som vi er blitt en del av.
-Faktisk er det også slik at mange mannfolk stikker av uten å betale, forteller Helen. Mange jenter har opplevd å få bank i stedet for penger. Det er ikke rart at jentene er skeptisk og sliter med sine harde hjerter, sier Helen.

De stoler ikke på noen.
Jeg spør Aselafe om hun har ett godt minne fra livet på gata. Hun rister stille på hodet. Tårene renner nedover kinnet hennes og jeg hører et svakt nei. Absolutt ingen positive minner. Bare et liv i fornedrelse, fattigdom og håpløshet.
-Jeg takker Gud for Helen og Win Souls for God, er svaret jeg får. Jeg stiller ingen flere spørsmål, men Genet håper hun skal få med seg flere jenter inn i WSG-programmet. De fleste jentene er ortodokse og evangelisk kristendom er fremmed for dem. Derfor må vi bruke tid og være medmennesker før vi forsøker å omvende dem, sier Genet. Helen nikker, men vet at det må skje et Guds under med hver eneste jente om de skal få et nytt liv.

For de utvalgte
som er kommet inn i programmet og fått jobb i frisørsalongen, er lønna svært beskjeden. 120 birr, om lag 90 kroner. Derfor må jentene fortsette å bo i sin gamle gate, og de må fortsette å dele på husleia. Naboene har ingenting i mot at de fortsetter å bo her. Da kommer det i hvert fall ikke nye jenter inn som konkurrerer om kundene.Hytta har ingen vinduer. Bare en liten glugge på førti ganger førti centimeter, uten glass. En av veggene er prydet med et stort ortodoks Kristus-portrett, et par gamle kalendere og bilder av vakre modeller klippet ut fra et dameblad. Bildene er falmet, men de skaper likevel farge på de gråbrune veggene.

Middagen er klar.
Jeg ber stille om at maten må være fri for de verste bakteriene. Her er det ingen mulighet for å takke nei, og jeg har lyst å dele dette felleskapsmåltidet med disse jentene. Jeg føler meg utrolig privilegert som får oppleve denne kveldsstunda,- midt i slummen. Hvis jeg virkelig tror at Gud bevarer meg, så skal jeg bare nyte måltidet sammen med jentene akkurat i kveld. Den nasjonale retten er sterkt krydret, men det smaker godt. Jeg opplever å bli matet. Får ikke lov å forsyne meg selv. De vil gi meg maten direkte i munnen. Potetene smaker best. Nok en gang blir mine øyne tårevåte, – både av krydderet og av den vennligheten jentene viser meg.