GATELIV

10 fattige ungdommer med en visjon om å dele sitt brød med de som ikke en gang har smuler.  Gatebarna i Etiopias hovedstad Addis Abeba blir betraktet som søppel. Dette er historien om Win Souls for God.

Boka ble skrevet av Odd Borgestrand i 2005, og mye er skjedd siden den gang, men her får du innblikk i bakgrunnen for gatebarnarbeidet og et møte med noen av ildsjelene.. Den kan du lese på nettet eller laste ned som en PDF-fil her: GATELIV, ORIGINALEN NORSK

Her er en smakebit på et av kapitlene:
Derfor måtte vi starte

Jeg sitter sammen med Gizachew Ayka i flere dager for å danne meg et bilde av de entusiastiske ungdommene og av det som har skjedd innen Win Souls for God siden starten i mai 1997. Mitt første spørsmål er hvorfor denne ungdomsgjengen på 10 startet sin egen organisasjon?
-Når du har hørt om vår barndom og vår ungdomstid forstår du sikkert hvorfor vi måtte starte WSG, svarer Gizachew.

-Vi har alle opplevd en vanskelig barndom, og når vi ser barn og unge som lever uten håp, kan vi ikke bare sitte der og se på hva som skjer.
Vi måtte ta opp kampen mot fattigdommen og alt det vonde som vi så rundt oss
Som barn er vi ikke i stand til å skjønne om vi har et problem, men når vi blir eldre så forstår vi mer av den virkeligheten vi lever i. Dersom ingen gjør noe forblir problemet i samfunnet, og det vil vokse seg enda større.

De aller fleste betrakter gatefolket som et problem. De er mennesker som lever utenfor det etablerte samfunn. De er kriminelle og de kan være farlige. Likevel var det ingen som tok fatt i oppgaven, kanskje fordi den var for stor og for farlig.
Dette kunne ikke vi unge i vår kirke akseptere. Vi måtte ut og snakke med dem.  Se hvordan de hadde det. For å være ærlig fikk vi sjokk da vi møtte dem.

Men midt i elendigheten hadde vi også mange gode opplevelser. Gatefolket var først forundret, deretter glade for at noen fornedret seg til å snakke med dem og spørre dem om de ønsket hjelp til å komme bort fra gata.
Jeg er overbevist om at disse menneskene kan bli en ressurs dersom vi tar dem på alvor.  Jeg tror ingen av dem egentlig ønsker å være på gata. De er der fordi samfunnet har sviktet og de er tvunget ut av forskjellige grunner.

Omsorg og kjærlighet
-Vi møtte mennesker som først av alt savnet omsorg og kjærlighet. Et lite barn som mister kontakten med sine foreldre begynner raskt å lete etter dem. Hvor er mor og far? Når de finner hverandre igjen er gjensynsgleden stor. De menneskene vi møtte var små og store som hadde mistet alt, også troen på seg selv og en framtid.  Når vi først hadde etablert kontakt med dem kunne vi ikke forlate dem. De trengte vår støtte og vår veiledning. De trengte praktisk hjelp til å overleve. Det ble et tungt ansvar å bære for oss som var i slutten av tenårene.
-Mange hadde rømt fra sine hjem fordi de ble dårlig behandlet. De flyktet til byen i håp om et bedre liv. De fleste ville klart å leve med fattigdom, men de klarte ikke alle slagene og all fornedrelsen som de opplevde av sine egne foreldre. Derfor stakk de av. Ingen kan leve uten omsorg og kjærlighet. Barnas største ønske er å få oppmerksomhet og kjærlighet.

Mange barn og unge har sagt til meg at de hater sine foreldre. De vil aldri se dem igjen, men bak disse ordene ligger det likevel et savn. Det er bitterheten som kommer fram, men de vet hvor de kommer fra og de lever med et lite håp om en dag å se sine foreldre igjen, til tross for hva de har måttet lide. På grunn av HIV/AIDS epidemien er det dessverre mange som aldri finner sine foreldre i live.

 

En kald skulder
-En av de første kveldene på gata møtte vi en mann som var svært syk. Vi forsto at vi måtte få ham til sykehus så raskt som mulig. Da vi kom til sykehuset fikk vi beskjed om at de ikke kunne ta i mot ham, dersom vi ikke kunne betale for behandlingen. Vi hadde ingen penger og bønnfalt sykehuset om å hjelpe en mann som var helt inn i døden. Vi ble møtt med en kald skulder. Vårt sinne og våre tårer prellet av folkene i mottaket. Vi reiste videre til neste sykehus. Samme episode gjentok seg også der. Uten penger, ingen behandling. Det endte med at mannen døde på vei fra det ene sykehuset til det andre og vi var livredde. Dette kunne jo hende hver eneste kveld. Det var jo så mange syke og døende at vi heller kunne starte begravelsesbyrå. Vi hadde virkelig havnet i dødens forgård, og vi var på ingen måte mentalt forberedt på dette. Derfor ble gruppa vår halvert i løpet av noen få måneder, og jeg anklager ingen av de som forlot oss. De ville så gjerne, men de maktet ikke.

To og to ut på gata
Vår strategi var å komme i kontakt med en fast gruppe barn og unge. Det kunne være fra fem til ti stykker. Vi gikk alltid to og to, og vi forsøkte å finne dem hver eneste kveld. Problemet var at de flyttet seg rundt om på forskjellige steder av sikkerhetsmessige grunner. Politiet var deres fiende nummer én.  Vi bestemte oss for å konsentrere oss om to områder i byen, ett i sentrum rundt busstasjonen og i vårt eget nærområde Arat Kilo. Men vi klarte ikke å nå over alle. De var for mange. Bare i en av parkene ved Arat Kilo var det en gruppe på ført barn og unge. Fire av oss hadde som mål å hjelpe denne gruppa. I starten hadde vi jevnlig kontakt med mellom tre og fire hundre, og det var en formidabel oppgave å hjelpe alle disse, både mentalt og økonomisk.

Vi visste også at mange av dem var farlige. De var kriminelle og de var mordere, men vi opplevde aldri å bli utsatt for vold, – bare trusler. Ryktet om at vi var ”gode hjelpere” gikk i miljøet, og derfor kunne vi egentlig føle oss ganske trygge, selv om vi aldri var helt sikre.
Vi våget aldri å ta med oss gjester fra Skandinavia den første tiden. Hvite mennesker er rike, de har penger, og vi tok ikke sjansen på at noen av våre støttespillere skulle bli utsatt for overfall og ran.
Jeg tror egentlig ikke gatefolket ønsker å være farlige, men hvis du er så dum at du har på deg en gullring eller ei klokke, ja da ber du om å bli ranet.Vi hadde ingen gullringer og heller ingen klokker. Vi satt sammen med dem, snakket med dem og spiste sammen med dem. Vi takket ja når de tilbød oss mat fra søppelcontainere. Vi hadde ikke lyst, men vi hadde heller ikke noe valg.

Spiste fra søppelcontainere
Hvis noen vil dele det de har, så må du spise. Slik er vår kultur, selv om du vet at maten kan være bedervet. Når vi forteller dem at de er Guds barn og at Gud elsker dem, ja da har vi også invitert oss selv til et felleskapsmåltid.
En gang ble jeg servert en kopp te. Jeg visste at koppen var hentet rett fra en container, og jeg så at vannet var fra kloakken i gata. Men jeg så også at de kokte vannet, og derfor drakk jeg sammen med gateguttene. Heldigvis hadde de også sukker, så jeg klarte å tømme koppen.
Av og til fikk vi mage-problemer, men det var på en måte prisen vi måtte betale for å etablere kontakt.

Tillit og tålmodighet
En ting er å etablere kontakt, men hadde dere noen muligheter til å følge dem opp i starten?
-Nei, det var vanskelig i den betydning vi legger i ordet i dag.  For å etablere kontakt måtte vi bruke mye tid sammen med den enkelte gruppe ungdommer. Først måtte vi skape tillit. Hvis vi gjorde avtale om å møtes neste dag klokken åtte så var det sjelden de dukket opp på det tidspunktet. Kanskje kom de klokken tolv, og de var irritert på oss fordi vi ikke var der. Da hadde vi kanskje ventet en time eller to, men de forventet at vi var der til de fant det for godt å dukke opp. Vi lærte oss tålmodighet.

Da vi åpnet vårt første kontaktsenter, og gjorde avtale om at de skulle komme ved ni-tiden om morgenen, så kom de kanskje ved fem-tiden om ettermiddagen. Da hadde vi gått hjem for å spise, – før vi skulle ut på nye oppsøkende turer samme kveld. De kalte oss ofte for løgnere fordi vi ikke var på senteret. Det måtte vi tåle. De var jo ikke vant til å gå etter klokka.

Da bestemte vi oss for å starte med skiftordning slik at det alltid skulle være en av oss tilstede, uansett når ungdommene dukket opp. Etter hvert lærte vi dem at det å holde avtaler var første skritt på veien for samarbeid fra deres side, og nå går det mye bedre,sier Gizachew.

Livsforsikring
Bønn preger ungdommene i Win Souls for God. En skandinav kan bli flau når vi ser hvor viktig dette er for WSG-medarbeidere. Kanskje bønnen er en slags livsforsikring i dette arbeidet?
-Ja, sier Gizachew. Du kan gjerne si det slik, men i tillegg ber vi også om at Gud må åpne hjertene til gatefolket, slik at de forstår hva vi sier til dem.
Hvis vi går ut til nye områder er det alltid noen som danner en bønnegruppe for oss mens vi er ute i det som kan være et farlig område. Da kjenner vi på tryggheten og vi stoler på Guds løfter om å bevare oss gjennom kvelden og natten.