Flere må oppleve «fra slave til fri»

Det var i januar 2005 jeg sammen med tidligere nestleder i Gatefolket, Inger Oline Hovland, møtte de to jentene Almaz og Asnagish, som begge kom fra små fjellandsbyer i Chencha-området, 60 mil fra hovedstaden. Almaz var 15 år den gangen, og hadde vært vedbærer de siste fire årene. Asnagish var bare 13 år, men hadde allerede to år bak seg som vedbærer.

Av styreleder i Gatefolket, Odd Borgestrand

Bildet over: Mange barn og unge fra Chencha ender opp som vedsankere i Addis Abeba. Almaz (bildet) og Asnagish var to av dem som ble reddet fra slaveriet.

-Det er hardt arbeid og det er vanskelig å få tak i ved nå. Derfor må vi må ofte gå veldig langt, fortalte Almaz.
–Egentlig skal vi bare gå 15 kilometer hver vei, men det kan bli godt over 20 for å samle nok ved, og betalingen er tak over hodet og litt mat til å fylle magen. Det er veldig ensidig kost. Det er alltid mais. -Vi skulle ønske vi fikk litt lommepenger, slik at vi kunne kjøpe noe annet enn bare mais hver eneste dag, sier Asnagish.
Begge hadde en drøm om å hjelpe andre mennesker, men også ta vare på sine foreldre. Almaz ville gjerne bli sykepleier, mens Asnagish ønsket å bli lærer.  Asnagish fikk nesten oppfylt sin drøm, for hun er assistent ved Bright Star sin skole i Entoto-landsbyen i Addis Abeba. Almaz er vaskehjelp og assistent ved kontaktsenteret i sentrum av byen.

Fra boka Gateliv
siterer vi fra møtet med disse to jentene: Nede i byen under Entoto -fjellet er det tusener av jenter og gutter som blir misbrukt også utenfor sin arbeidstid. Mange arbeidsgivere forventer seksuelle tjenester. Derfor spør vi om jentene blir behandlet med respekt av sin arbeidsgiver. Øynene er triste når eldstejenta på femten svarer på spørsmålet. Vi ber henne svare ærlig, men er ikke sikker på om hennes svar er hundre prosent oppriktig. Samtalen med tolken Yonas blir ekstra lang før vi får en oversettelse. -Jeg har det bra, sier Almaz. -Men jeg har mange brødre og søstre i sør. Jeg er den eneste som har arbeid her i Addis, og de forventer at jeg skal bidra med penger. Foreldrene mine er fattige, og de setter også sin lit til meg. -Jeg savner virkelig mine søsken og spesielt min mor, sier Almaz og tårene renner nedover det vakre ansiktet hennes.

Lever i håpet
-Jeg håper jeg en dag kan reise hjem, selv om det koster veldig mye penger, fortsetter Almaz. -Nå har jeg vært i Addis i fire år, og jeg har ikke hatt kontakt med min familie på disse årene.
Ungdommene i Win Souls for God (nå Bright Star) har lenge ønsket å gi arbeids-slavene et skoletilbud, og nå har de lykkes i bydelen der Almaz og Asnagiz holder til. Etter en lang arbeidsdag får de lese – og skriveopplæring på sitt eget språk og på engelsk. Det er også satt av tid til lek. Disse barna, helt ned i åtte – ni -årsalderen, har mistet sin barndom. De får aldri muligheten til å leke og le. Det er arbeid og søvn som gjelder.
-Det er mange barn som opplever mørke i sitt liv, men de vet at det er et lys et sted, og de lengter etter å få lys inn i sine liv, forklarer tolken Yonas. -Det er vår oppgave å gi dem dette lyset, og vi kjemper virkelig mot arbeidsgiverne som så rått og brutalt utnytter disse ungdommene, sier han.
-De lever jo som dyr. Faktisk vil jeg hevde at dyrene har det bedre, sier han kraftig opprørt.

Veien hjem
I Oktober 2007 tok jeg med meg de to vedjentene og to medarbeidere fra Bright Star den 60 mil lange veien til Chencha.  Almaz og Asnagish er kjøpt fri fra sitt slavearbeid, og de skal endelig få møte sine familier igjen. Det er nå sju år siden Almaz ble hentet til Addis. Hun har sett sine foreldre to ganger på disse sju årene. Asnagish sine foreldre ble skilt for mange år siden, og hun skulle egentlig bo hos sin far da hun kom til Addis Abeba. Det viste seg å fungere svært dårlig, siden far lånte ut småjenta som hushjelp til naboer. Det vanket mye juling hos far, og derfor stakk hun av og ble vedjente hos en annen arbeidsgiver. Da slapp hun i det minste de mange vonde slagene fra sin egen far. I løpet av de siste fem årene hadde hun besøkt sin mor og sine brødre i Chencha-regionen kun èn gang. Møtet ble sterkt både for mor, datter og meg som fulgte med. Fra Chencha var det fem timers fottur til Asnagish sin landsby, mens det tok tre timer til Almaz sin landsby.

I landsbyen til Almaz hadde de aldri sett en hvit person tidligere, men jeg ble likevel mottatt med stor varme. Selv om jeg for 15 år siden sa «Aldri mer Chencha», så blir det likevel til at Gatefolket nå engasjerer seg for en ny generasjon barn som trenger hjelp til skolegang og et verdig liv hjemme i sin egen by framfor å bli sendt til Addis Abeba og trolig ende opp som gatebarn og et uverdig liv.