Sommerskole for barna i Addis
11.05.10: Barn er barn og som regel er de glade og tilfredse. Jeg som daglig har kontakt med ungene på skolen opplever dem som relativt fornøyde og sunne. Men hva skjer til sommeren?
Av Johanne Walle, Addis Abeba
Først litt om helse og velferd:WSG var så heldige å få medisinsk hjelp av 10 frivillige helseansatte fra USA, som var her for å undersøke barna på Entoto School. De rigget opp forskjellige rom for undersøkelser ? ører, luftveier, puls, vekt med mer. Jeg hadde ansvar for å passe på og støtte barna hvis de ble redde, og oppholdt meg i rommet mens barna snakket om deres helse. Mens jeg stod der og observerte oppdaget jeg at det gjennomgående for barna var plager med magen. Nesten samtlige hadde tilbakevendende eller daglig diaré og oppkast. For fattige barn kan det å få diaré ha store konsekvenser, det er altså ikke så ufarlig som det oftest er i Norge. Det er alvorlig og mange barna blir veldig svake under den tiden de er syke. Noen dør også som følge av diareen, sannsynligvis fordi de ikke kommer på sykehus i tide og får behandling. Mange barn hadde også mye vondt i munnen. Jeg har selv sett både råtnende tenner og store infiserte byller.
Jeg vet ikke, kanskje var det en kombinasjon av å få barnas plager skrevet ned i en journal og medisinsk bekreftet, som gjorde at jeg ble fylt med en følelse av hjelpeløshet. Barna fikk medisiner og umiddelbar hjelp, men hva med i det lange løp? Hvem skal sørge for deres helse, når foreldrene ikke har midlene til det?
Nå har jeg vært her i nesten tre måneder, og har to igjen. Jeg har begynt å tenke mye på min fremtid, men også barnas nærmeste fremtid. Jeg håper virkelig at skolen er et fint utgangspunkt for barna, både for de som har noen år igjen, og for de barna som etter sommeren skal begynne på nye statlige skoler.
Sommerferie
Samtidig som jeg planlegger min sommerferie, med jobb, ferie, kjæreste, venner og familie, har jeg også tenkt mye på hva som venter barna i sommer når skolen er stengt i to måneder. Det sier seg selv at det ikke blir noen turer i badeparker, telttur med familien eller utenlands besøk. Mest sannsynlig kommer barna til å bli mye overlatt til seg selv, da foreldrene fortsatt har sine jobber de må passe for å få hjulene til å gå rundt. Noen av ungene blir kanskje også selv nødt til å jobbe hardt for å brødfø familien, for eksempel i skogen som vedsamlere. Det jeg ønsker nå er å sette i gang en sommerskole for elevene litt liksom min barndoms Ferieklubben. Målet er at vi kan engasjere frivillige fra andre prosjekter i WSG, for eksempel guttene og jentene fra Light House og Freedom House. Disse ungdommene går også en stille sommer i møte, uten skole eller andre feriesysler. Ved å involvere både barna fra skolen og de unge tilknyttet WSG, håper jeg å kunne skape en meningsfull og konstruktiv sommer for begge parter. Med det nye lekerommet, videospiller og filmer, baller og hoppetau kan barna aktiviseres og ha noe positivt å delta i, i løpet av sommermånedene. Opplegget starter fra morgenen av og avsluttes med et varmt måltid på skolen rundt lunsjtider. Jeg har presentert tankene for noen av de ansvarlige på skolen, men jeg venter fortsatt på klarsignal til å begynne å planlegge. Men jeg skal nok holde dere oppdatert fremover.
Mother Theresa
Jeg har også fått en ny jobb, med startdato i dag. Ved å flytte litt på noen timer i uken, har det gjort seg mulig å begynne å ta noen vakter på Mother Theresa Hospital. Dette er et kjempestort, gratis sykehus og barnehjem, med mange forskjellige avdelinger. Jeg har tidligere jobbet på et barnesykehus i Cape Town, men jeg må si, det synet som møtte meg i dag var jeg helt uforberedt på. Lukten, fargene, maten, menneskene, skjebnene? I den avdelingen jeg først fikk se, bodde det over 80 unge jenter med forskjellige handikapp. Mange var mentalt tilbakestående og hadde i kombinasjon også fysiske lidelser. En av de første jentene jeg hilste på, slepte seg i mot meg når jeg kom for å si hei. Hun var lammet i bena, og hadde ingen rullestol, samtidig som hun var veldig tilbakestående. Mens hun stod og slo meg på bena for å få mer kontakt, hilste jeg på andre som bodde på avdelingen. En hadde tuberkulose og lå nesten livløs i den store felles sovesalen, en annen jente satt og lekte i en dam av urin, mens en liten jente på omkring 4 år med Downs Syndrom, satt helt alene i sengen og tittet åndsfraværende ut av vinduet på regnet utenfor.
Senere fikk jeg se fødeavdelingen hvor ca. 50 unge, fattige kvinner kan komme føde og bo midlertidig. Babyene var så nydelige, men mens vi gikk igjennom lokalet og hilste på, ble jeg spurt om jeg ville ta med meg flere av barna. Mødrene er helt desperate etter å finne noen som kan ta vare på ungen deres, og jeg antar at de føler at adopsjon til en vestlig kvinne er den beste gave de kan gi deres nyfødte babyer. Etiopia er forresten et av de eneste landene i verden hvor man som enslig kan adoptere.
Senere kom jeg til den avdelingen hvor jeg skal jobbe to dager i uken på ettermiddagen. Dette er et barnehjem for de aller minste barna, alt fra nyfødte til 3 år gamle. Så vakre, men så ensomme. Med mange barn og få ansatte har jeg en følelse av at de ligger mye alene i sine små sprinkelsenger. Selv om det var mange barn, var det så stille der. Nesten ingen barneskrik eller jammer. Jeg håper at jeg kan få kost litt med dem og hjulpet til så godt jeg kan. Huff, jeg er nok rammet av en følelse av hjelpeløshet i dag. Syntes det var veldig tøft å se alle barna, både de syke og friske. En av nonnene sa likevel at de hadde for mange familier som ville adoptere og ?for få? barn, hvilket jo betyr at flesteparten etter hvert får et hjem. Dette er en trøst. Håper bare familiene kommer fort, så ungene ikke skal ligge der alene, altfor lenge.
Hilsen Johanne